Lell

Jeg tenkte videre dagen etter og trøsta meg ikke noe særlig med det. Det hjalp ikke at det var grått vær ute heller. Grått. Så går man videre lell (lell er et fantastisk ord!).

Helst ikke tenk det

Hæ?! Nei den tanken tenkte jeg ikke. Eller gjorde jeg nettopp det? Jeg flippa backshit, ristet det av meg og gikk videre i livet.

 

SVAR?

Det er ikke så lett å forholde seg til. Hva da? Alt. Det er alltid noens egne regler, meninger, særheter og kraft som preger en i hverdagen. Av og til føler jeg at min egen usikkerhet fanger meg i et nett av umuligheter. Jeg er liksom så utrolig selvstendig. Er jeg det? Jeg begynner å bli veldig usikker på dette. Jeg er forøvrig usikker på mye her livet, men nå mer enn før kjenner jeg på usikkerheten igjen. Usikkerheten på om det egentlig er jeg som vil dette, jeg som velger dette eller er det noen andre som uten at jeg vet det bestemmer og velger for meg. Det er utrolig forvirrende å tenke sånn. Det blir litt som "hvor kommer vi fra", "hva gjør vi her egentlig" og "hva kom først: Høna eller egget"? Det jeg nå litt pakket inn snakker om er hverdagen. Hver dag står vi opp for en ny dag for å utgjøre plikter, leve livet og forme vår egen fremtid. Litt besynderlig egentlig at vi er så opptatt av å forme den så mye omtalte fremtiden - for er det en ting vi vet særs lite om så er det nettopp den. Fremtiden altså. Jeg vet nå, for da var nå fremtiden - at jeg var enkel å manipulere, lett til å overbevise og lett å utnytte. Jeg har så lenge jeg kan se tilbake alltid ut av godhet havnet i klønete situasjoner for jeg vil alle godt. Jeg er så utrolig opptatt av at alle skal ha det bra hele tiden. Selv folk jeg ikke kjenner særlig godt vil jeg gjerne at skal komme best ut av det. I utgangspunktet vil jo de fleste si at dette er en god egenskap - jeg er ikke så sikker lengre. Er ikke det en typisk jobbintervjusituasjon hvor man velger å svare på spørsmålet: "hva er dine 3 mest negative sider" hvor på de som har forberedt seg godt til intervjuet selvfølgelig lirer av seg noen godt innøvde strofer som "jeg tar med meg jobben hjem - men tar selvfølgelig ikke privatlivet på jobb altså!" eller "jeg sier for sjelden nei" (med andre ord sitter du å sier at du er et ja-menneske). Jeg vet at jeg ikke hadde ansatt et menneske som hadde svart :" jeg er nok ikke så glad i å stå opp om morgenen" eller "jeg kommer ofte litt sent". Dette ikke fordi folk lyver, for de er jo antagelig de eneste du møter denne dagen som ikke lyver, men fordi de virker uforberedt - normen sier nemlig at du ikke skal svare dette. Jeg tok meg en kitetur som avsporing her, men poenget mitt er at jeg så gjerne skulle hatt litt mer kontroll på hvem jeg egentlig er, hva jeg står for og hva som faktisk er meg. Jeg blir ikke sjelden stilt det deilig, provoserende spørsmålet: Hvorfor i alle dager har ikke du kjæreste?! - det er lite som er så ufattelig irriterende som dette (bortsett fra: "er du sur eller????"). Jeg svarer ofte at jeg ikke har hatt det fokuset eller av og til så er jeg litt mer ærlig og sier at hadde jeg visst svaret på det, hadde jeg antagelig ikke vært singel. Sannheten er at jeg alltid har vært bare meg og jeg aner ikke hvordan jeg skal være meg selv med andre. Og det er her starten på teksten kommer inn, for hva er meg og hva gjør andre meg til? Hvor langt strekker jeg meg som mye eldre enn da jeg var dumsnill og "nå" var fremtiden - er jeg like lett påvirkelig? Er det egentlig jeg som er så selvstendig, kul og morsom (som enkelte skal ha det til)? Jeg tviler egentlig litt på det, for jeg finner meg fortsatt i et nett av umuligheter. Det som har endret seg litt med årene er at jeg plutselig innser selv at jeg har havnet et sted jeg ikke vil være. Før var det ofte for sent da jeg oppdaget at jeg over lang tid hadde blitt manipulert inn i noe jeg ikke var eller stod for. Nå trekker jeg meg bare stille og pent tilbake og kaller det metime. Jeg er sjukt avhengig av metime - hvorfor det? Da trenger jeg ikke bli påvirket av de rundt meg, bli satt i bås eller dømt. Jeg trenger ikke lenger lure på om det er meg eller de rundt meg som avgjør valgene mine. For det er bare meg.



Her er jeg oppvokst.

 

Dagen derpå

Det er så merkelig. Jeg har det moro, lever livet og har få bekymringer. Så kommer dagen derpå opplevelsen som en tornado over meg og jeg mister pusten. Nå er jeg her: "Er det verdt det?". Jeg skulle ønske jeg hadde et soleklart svar på dette. Være seg ja eller nei. Jeg skulle ønske at jeg kunne leve livet uten å få angst for at jeg har gjort noe galt, ikke lever rett eller skuffer noen. Mulig det bare er meg selv jeg skuffer da. Problemet er jo at jeg også gleder meg selv med å leve livet hver eneste dag. Det blir mye fest og moro - men langt fra noe unormalt. Det blir fest i helgene og det er vel ganske normalt når man lever i en hovedstad og er singel. Likevel så kommer smellen. Det er nok ingen alvorlig smell, men nå er det hard nok til at jeg ikke kommer til å drikke alkohol på en stund, ikke en gang i de 2 bursdagene jeg skal i fremover. Jeg kommer gjerne i bursdagene, men jeg må ta en pause fra alkoholen. Det er både helse, økonomi og andre ting som står på spill. Vel, det er jo ikke helt sant, men det er nok for meg at det føles sånn. Jeg har derfor blitt enig med meg selv at jeg må minnes på at det kan være like moro uten alkohol! SÅ i hvert fall 2 om ikke 3 helger fremover nå blir alkoholfrie rett og slett. Det er jo litt krise at man føler det på denne måten - men nå gjør jeg det. Det føles liksom ikke som jeg kommer noen vei. Jeg har bodd i samme leilighet i 12 år og jeg har festet der i 12 år. Hvor mange ganger jeg har festa de siste 12 årene orker jeg ikke å tenke på. Det er mange. Det er ikke for mange, men det føles sånn nå. Det skal ikke mer til enn at jeg nå slapper av litt et par helger så kommer jeg meg igjen, men nå er jeg rett å slett litt på bunn. Det er ingen god følelse og svaret er antagelig: Nei det er ikke verdt det. Det er ikke verdt å sitte med en angst over å ha kastet bort deilige dager. Så er det på den annen side sånn at jeg har gode fortellinger å komme med. For jeg lever. Jeg lever hver dag og nyter det. Jeg trenger bare å leve litt uten denne alkoholen. Det er ikke lett i mai, men jeg tok så hardt i i april at jeg nå trenger en pause. Ikke en pause fra livet - bare en pause fra hangovern. Det er den som knekker meg.

Jeg hadde det jeg vil kalle et mareritt i natt (jeg vet det er håpløst å fortelle om drømmene), uansett jeg hadde først en fin drøm der jeg var gravid med min flotte kjæreste. (Jeg har verken kjæreste eller er i en situasjon som kan tilsi at jeg på noen som helst måte er gravid i virkeligheten). Det som var marerittet var at drømmen var av de der du observerer deg selv. Jeg satt i en pram i en koselig blomstrete kjole og nøyt livet som gravid. Vi var tydeligvis på fisketur og jeg så lykkelig ut - så tok drømmen en uventet vendig (som drømmer ofte gjør) - jeg stod i kjellern på Oslo City og vasket en bil. Så var jeg plutselig hos mamma og pappa hvor noen jaktet på meg og magen min - så skjøt di meg... (Mareritt der altså).

Litt drama der altså - likevel jeg velger å ta med meg tankene (noe jeg mener at nettopp drømmer er, tanker som er sannheter, men uten logikk). Tanken på at det muligens er på tiden med drastiske endringer? Det er jo ikke sånn at jeg kan velge å vrake en kjæreste der ute, men jeg kan velge å leve litt annerledes.

SÅ jeg velger å leve litt annerledes - i 2 helger fremover...



 

Trist og vakkert

Det er tirsdag og helg (på en måte). Det er jo ikke lenge siden jeg var ute på vifte forrige fredag og en liten tur i bursdag på lørdagen. Det er tirsdag 30. april og med dette er det fri i morgen for da er det 1. mai. Jeg skal i bursdag i dag også - med andre ord er det fest. Kropp og sjel er litt sliten, men jeg gleder meg til å henge med den glade gjengen, pynte meg litt som man gjør når det er bursdag og ikke minst ha en ekstra fridag. Mai i år er helt ekstremt og i min jobb blir det enda verre - for vi er ikke glad i fridager (eller det vil si, vi liker jo å ha litt fri i ny og ned vi også, men tid er penger).

Uansett, jeg ligger godt foran skjema på både fest og jobbfronten. Så nå tenker jeg over hva som surrer i hodet mitt. Det er alltid en sang, men aldri den samme. I dag er det en kombinasjon av flere tror jeg: I've been walking around all day thinking, I think I have a problem, I think, I think too much (Maria Mena) - With no loving in our souls And no money in our coats You can't say we're satisfied (Rolling Stones) - This is the t-shirt I've been carrying for all these years (Minor Majority). Ikke nødvendigvis de lystigste sangene der altså, men noen ganger er det triste vakkert. Det er vakkert fordi det betyr så mye og så lite og så forskjellig for oss alle. Tristhet er så eget. Det er så sårt og nakent. Det er ærlig. OG ærlighet liker jeg - det er vakkert. Vakkert når folk er seg selv 100 % og sprudler over av følelser helt åpentlyst for alle andre å se. Jeg er ikke sånn. Det er litt trist, men sikkert derfor jeg ser andre som vakre. Vakre og fargerike sjeler. Det er først og fremst ærlige mot seg selv. Er du ærlig mot det selv?







LIDENSKAP

Hva er din lidenskap? Tenker du over dette? For jeg har mange og derfor lurer jeg på om folk i gata tenker over det? Hva driver deg? Det må jo være en grunn til at du står opp hver dag, pusser tenna hver dag, går på jobb hver dag - gjør det samme på jobben hver dag, svarer det samme hver gang noen spør:"går det bra eller?" "Ja". Hva får deg til å godta at mange dager går forbi deg i stillhet. Du gjør bare det som kreves av deg uten å undre deg over hvorfor. Savner du aldri en grunn, en utfordring, en følelse av å bidra, av å leve? De færreste av oss er så lidenskaplig opptatt av hverdagen at de lever hver dag. Gjør du? Jeg ønsker hele tiden at jeg gjør det. Jeg finner lidenskap og motivasjon i det meste. En god film, et godt manus, et fett bilde, et nydelig bilde, et snødekt fjell, et stille hav, en fantastisk konsert, et skjønt menneske, en god tanke, et uventet besøk - sånn kan jeg holde på i det uendelige. ALT inspirere meg. Det er veldig klisje å påstå, men jeg er nok av de få som kan stå for det, forstå det, føle det, bevise det. Dette kun fordi jeg er bevisst det. Du trenger ikke lese om Woodstock for å få et lidenskaplig bilde av hvordan det er å oppleve livet og musikken med det - du kan faktisk lese om Justin Bieber eller et annet tenåringsidol fra din egen tid og forstå det. Det handler nemlig om hva som gir deg noe og hva som forklarer den følelse du har inni deg selv. Jeg kan se en film og merke at jeg lener meg fremover mot skjermen, jeg er i filmen med hele sjela mi. Jeg kan stå i en båt på et bølgete hav og forstå meningen med livet der jeg danser i takt med naturen, jeg kan være på en konsert og se på scenen og artistene med beundring, beundring fordi de også forstår. Jeg er en av dem- ikke fordi jeg kan noe om å spille trommer eller fordi jeg forstår viktigheten av en bass, men fordi jeg forstår - jeg forstår suget etter en lidenskap. Det jeg ikke forstår er at man kan gå igjennom livet uten en eneste tanke om hva man vil utrette. Jeg forstår folks lidenskap for suksess, men jeg forstår ikke alle definisjoner av ordet. For de er mange. Jeg forstår ikke at man kan la andre definere ordet for deg. Tenker du ikke selv? Som sagt hva er din lidenskap? Min er å leve. Min lidenskap er å leve sånn jeg vil leve, sånn jeg vil at min tid her skal være. Jeg vil leve av lidenskap for livet og da vil jeg leve etter mine egne definisjoner.

Jeg skrev en tweet i stad, sånn som man gjør i disse dager:" jeg liker best den tiden da man ikke kunne dømme bøkene ut i fra coveret". Dette er muligens litt dypt å være for en søndag, men la meg forklare her. Her kan jeg nemlig skrive mer enn 140 tegn. Jeg er lidenskaplig opptatt av ord. Språket, ordenes betydning og hvordan man kan leke seg med dem, sette dem sammen og skape noe. Lage en samtale med penn og papir. Jeg elsker bilder og foto også- jeg elsker tegninger og illustrasjoner, men jeg som andre vil gå glipp av noe en eller flere ganger fordi vi dømmer ut i fra det vi ser. En poets samlinger er ikke nødvendigvis samlet i den pocketboken som en hipster har illustrert coveret til. Bare det jeg mener. Det var en tid der ordet i seg selv solgte boken, ikke illustrasjonene på forsiden. Misforstå meg rett - jeg kjøper gjerne et magasin kun basert på coveret. Jeg bruker det til dekorasjon i min egen stue. Når jeg gjør det er det av lidenskap til det visuelle. Lidenskapen for noe som allerede er foreviget. Min aller største drøm er å skape noe eget. Noe eget som kan inspirere andre. Idag skaper jeg absolut ingen ting. Bare drømmer. Mine drømmer ut i fra mine definisjoner av hva jeg er lidenskaplig opptatt av. Mine definisjoner. Mine drømmer. Min lidenskap. Hva er din lidenskap?



LEVE LIVET, LEVER LIVET, LEVDE LIVET





Orango: Freedom Train




Jeg har tenkt litt sånn i det siste: "hva fader skal til for at det skjer noe morsomt i livet? Når finner jeg rett vei?" Jeg har verken svarene eller det rette kartet. Likevel må jeg jo se tilbake på alle minnene fra den senere tiden og innse dette: Jeg lever antagelig mer enn de fleste. Hvorfor jeg stadig er sulten på mer vet jeg ikke. En teori er at jeg så sårt vil ha en fortelling å dele. En fortelling om mitt eget liv, hvor fantastisk det er, eller hvor ufattelig søppel det er. Det spiller ingen rolle - jeg har bare en merkelig trang etter å dele det. Problemet er alle sperrene man har, allle reglene man lever etter og ikke minst alle idealene man prøver å leve opp til. Så gikk det opp for meg mellom hodepinen, angsten og kvalmen da jeg fant meg selv på sofaen, fyllesjuk (igjen...) i går. Jeg lever. Jeg lever livet hver dag. Jeg kjenner at jeg lever hver uke. Hvordan? jeg følger lidenskapene mine. Jeg bor i nydelige Oslo hvor jeg smaker på livets goder hele tiden. I løpet av den siste tiden har jeg fått med meg hele 3 konserter og de har levert alle sammen. Alle på hver sin måte. Det er de små tingene som setter seg. Først og fremst den deilige rocken jeg får høre på, de artige menneneskene jeg møter og ikke minst de små fortellingene jeg sitter igjen med.

Jeg leste 2 bøker i sommer som har satt seg. 2 helt forskjellige fortellinger. Den ene er "Pulp" og den andre er "Just Kids". "Pulp" er en sjuk, sjuk bok om en helt skada kar av en slags etterforsker. Det som jeg satt igjen med bort sett fra mye latter var dette: Er han så gal? Tja, nå er vel egentlig jeg ganske gal også - jeg bare er litt feigere. For tro meg folkens - om jeg til en hver tid hadde fortalt høyt hvilke sjuke, sjuke tanker som fyker igjennom hodet mitt i løpet av en dag da hadde jeg nok hatt en litt annen "status" i vennegjengen enn nå... Jeg fremstår nok som en livsglad person som bryr meg om de rundt meg. Sannheten er at mens jeg smiler til deg dømmer jeg deg nedenom og hjem. Jeg lurer på hvorfor du krysser min vei og hva fader jeg kan skrive om etter vårt møte. Jeg lager samtidig en bok om livet ditt, et maleri med deg som "motiv" - antagelig et abstrakt ett og så lager jeg en dansekoreografi med den musikken jeg syntes vårt møte ville kledd. Jeg bygger et liv for deg uten at du en gang har rukket å si navnet ditt. Hvem gjør det? En skulle jo tro jeg hadde røyka for mye eller tatt for mye crack- sannheten er at jeg altdri har prøvd noen av delene - mulig vært romhøy noen ganger, men aldri tatt et drag selv. Det eneste jeg har er galskapen. Hodet mitt er så fargerik, så mørkt og så kaotisk godt organisert på en gang at jeg antagelig aldri vil klare å skrive den fortellingen jeg sitter inne med. Jeg vil aldri få leserne til å forstå. Da jeg lånte "Pulp" av broren min sa han nettopp det: "Du må følge godt med når du leser den boken for han har skrevet den mens han røyka crack og det er sånn ca annen hver setning som henger sammen og gir mening". Akkurat sånn har jeg det også - hver dag hele tiden. Bare minus cracket da.

"Just Kids" handler om livet til den fantastiske Patti Smith. Hun er kunstner/musiker og lever livets tøffe og glade dager på 70-tallet da de fleste røyka for mye og storheter som Jimi Hendrix og Janis Joplin døde som fluer. De var forøvrig i ytterkanten av hennes krets. Som hun skriver selv, var hun trolig av de siste eller den siste som utvekslet noen ord med Hendrix før han døde. Hun skriver om et liv som er basert mer eller mindre på luft og kjærlighet. Det var kunsten som var viktig og friheten et must. I dag er hun en levende legende - spør du meg. Uansett, det skal godt gjøres å leve som de gjorde på den tiden - litt for skittent og fattig for min del, dog har jeg på min måte et par særtrekk. Jeg har leid den samme leiligheten de siste 12 årene (!) og det er ikke fordi jeg ikke kan kjøpe en leilighet - det er friheten med å lett kunne flytte på seg etter bare en mnd oppsigelse. Leiligheten har sjarm (i følge høflige venner) og det er mye kunst på veggene - det meste er mitt eller familiens "verk". Sannheten er at jeg ikke har lyst til å kvitte meg med den leiligheten, men jeg vet at jeg bør. Aller helst vil jeg evt da bo som Patti Smith - på et samlingssted for fremtidige storheter ( i hennes tilfelle, folk som blant annet Andy Warhol). Jeg vil som broren min sier" jeg vet jo at jeg en gang skal dø og de siste tankene mine skal ikke være at jeg safet eller ikke levde livet fullt ut." Altså- jeg er fra Nøtterøy, har alltid hatt det jeg trenger og litt til, har mange gode venner, vi har bra utdannelse alle sammen osv osv - så jeg lever trygt. Jeg har ambisjoner og mål - det er bare det at jeg er for livsnyter til å forstå at meningen med livet er å eie en Obosleilighet. så, jeg løser det på min egen måte. På torsdag var jeg på konsert på Rockefeller og hørte på Gaslight Anthem - vokalisten ser meg plutselig blant publikumerne og sier avslutningsvis "I like you..." Er dere klar over hvor stas det der? Hvor bra fortelling det er??? Uansett, jeg så for meg at helgen burde bli rolig da torsdagen ikke var det. Da lørdagen kom og det gikk opp for meg at en av mine norske favorittband Orango hadde konsert i gåavstand fra leilighetene min - begynte det å krible litt igjen. Elisabeth er heldigvis ikke vondt og be og kvelden utviklet seg litt kan du si... Etter en kanonkonsert, finner jeg Ellmo skravlende med gutta i bandet for hun kjøpte en signert LP til meg (elsker vinyl - dog mangler spillern...). Uansett det var jo super stas. Selv blir jeg litt vippet av pinnen av en godt tatovert lysdmann og før vi visste ordet av det var vi på vei med gutta ut i Oslos byliv. Jeg må selvfølgelig i skrivende stund bare riste på hode og konstantere at jeg er ekte fan av musikken og nå nesten på kanten til en ekte groupie. Og alt dette i en alder av 31 år - ikke rist på hodet av Belibers der altså...

Om dere ikke allerede har falt av lasset, fått med dere annen hver setning om ikke annet - så lever jeg godt, jeg opplever morsomme ting og hvem vet: kanskje jeg blir den dama som kan fortelle om de fete musikkopplevelsene jeg hadde i Oslosgater "da de fortsatt hadde tid til fansen". Problemet er bare det at jeg faller. Som Yoga Fire så fint sier det: Opp som en konge og ned som en trell. Hodet er fargerikt, men også så mørkt. Det mørke er tungt, det fargerike tar av og til over, for en kort stund. Fakta er at mørket alltid faller på. Da er det fint å ha gode konsertopplevelser å smile av. Gode historier å forfatte. Ting å rødme av når jeg tenker på det. Et liv å fortelle om. Et liv som er godt levd. Levd med musikk, farger, kunst og historier.



KLØNETE

Jeg var på besøk hos ei fantastisk venninne her om dagen. Vi sees ikke så ofte, men hver gang vi møtes er det som om vi akkurat ble forstyrret av en telefonsamtale, legger på og fortsetter der vi slapp tråden (som gjerne var for 1 år siden!). Med andre ord, selvom vi ikke sees så ofte, har vi hverandre og forståelsen for hverandre der. Uansett. Min gode venninne mente jeg burde skrive mer, blant annet fordi hun liker måten jeg skriver på og fordi jeg visst nok er morsom. Altså- så morsom er jeg ikke. Jeg er mer klønete og muligens ganske velformulert. Jeg gjør stadig klønete ting som å tråkke på kopper som noen har satt fra seg på gulvet og så seiler jeg innunder et skap med et smell, der sitter jeg fast mens vi ler oss halvt ihjel. Klønete der altså. Byr på meg selv mer eller mindre mot min vilje. Det skal sies at jeg tror man skal kjenne meg godt for å vite at jeg er ganske så klønete. Strengt tatt skal man kjenne meg godt for å vite at jeg er muligens ganske velformulert også. For som nevnt tidligere har jeg vel 5 faste lesere. Og det er venner av meg. "Hei alle sammen!" (Når jeg har dere her, god påske...). Tilbake til dette med å være klønete. Jeg oppfører meg som oftes kjedelig korrekt og holder til en viss grad en profesjonell fasade om det kreves. Det er mer på fritiden jeg kløner det til. Jeg kløner det til om det står kopper i veien, jeg kløner det til om det er en gutt jeg liker i nærheten og jeg kløner det til når jeg vil at alle skal ha det bra hele tiden. Inkludert meg selv. Det å tro at livet er en dans på roser og det å undervurdere tankekraften. Det er rett og slett meget klønete. Det er så klønete at vi slutter å le. Det er ikke morsomt lengre. SÅ sklir jeg på isen foran en gjeng med flyttefolk, sier impulsivt: "oj, her var det glatt!" Da ler vi igjen for da er det forfriskende klønete, fordi du kjenner meg. Jeg skulle ønske folk var mer klønete. Det er få ting som er så morsomt når folk går på en "bananaskallsmell". Ei venninne fortalte for eksempel akkurat en helt fantastisk ting! Hun var på shopping på lørdag, koste seg med å dra kortet og gliste fra øre til øre. Så hørte hun plutselig at noen hoiet og ropte: "unskyld, unskyld!!!" Uvitende snudde hun seg og møtte et fremmed menneske som lo så hun døde, og nesten ikke fikk sagt hva det gjald. Det som var settingen var ikke som min venninne først hadde håpet, at noen ropte på gaten fordi hun hadde en fin jakke, neida. Helt ufrivilling hadde en stakkars liten kleshenger med en BH på hektet seg på jakken hennes. Der hang den altså - desperat i kulden, helt naken utenpå jakken til venninnen min som ikke ante noe som helst. Mulig den umiddelbart ble oppvarmet da rødmen spredde seg i den så i utgangspunktet glade kroppen til min venn. Klønete der altså. Det sjukeste med dette er at måten hun jenta lo på, avslører at hun er vel vitende om hva ekte kløning er. Jeg ønsker at vi alle slår et ekstra slag for å være mer klønete åpentlyst i hverdagen.

Kløn i vei der altså.









Peter Pan

Det er egentlig ganske rart at når lyset kommer, forsvinner ikke mørket. Skyggene blir bare lengre. Det er skremmende med de lange skyggene. Du merker de starter bak deg et sted, før de kommer i en rasende fart, tar deg igjen og flyr forbi deg. Dessverre er de festet til deg. Så de forsvinner ikke. Ikke før det blir helt mørkt.

 

Det handler alltid om hva man velger å gjøre. Jeg husker ennå de gangene jeg syklet i en feiende fart på vei hjem fra ei venninne. Ofte med skolesekken på ryggen og discmanen på full guffe. Hva hørte jeg på? Antagelig Beastie Boys eller 4 non blonds (JEPP). Det var bekmørkt ute og jeg så lite foran meg. Jeg hadde på sykkellykten. De gangene den virket. Dette med å kjøpe batteri har aldri vært min styrke (lite vits i å legge vekt på å ha styrke der tenker jeg...). Uansett, jeg var aldri mørkeredd. Eller det var jeg, men som sagt det handler om hva man gjør med det. Jeg bodde lengst fra skolen, altså dro vi sjelden hjem til meg. Jeg var hos venninner og spiste middag. Det var koselig. Hjemme sov antagelig pappa. Og det var viktig at han sov. Han jobbet natt. SÅ når kvelden kom og mørket med den, var det påtide å komme seg hjem. Jeg var etter hvert ikke mørkeredd lengre for dette var så vanlig for meg til slutt. Og tro meg, den dag i dag låser venner bilen mens de kjører ned til meg (eller der mamma og pappa bor da, for jeg bor jo ikke der lengre. Dette gjelder de gangene jeg er der om sommeren og folk besøker meg). Uansett - dette har resultert i at jeg ikke er mørkeredd den dag i dag. For mørket er jeg vant til. Likevel, skjer det i dag som da at jeg kan skvette skikkelig når skyggene farer forbi. Særlig min egen sykkelskygge under gatelyktene. De tar meg så brått igjen. Fordelen med der jeg bodde som liten var at det ikke var gatelykter (?) for da skvatt jeg mindre etter å ha forlatt hovedveiene. Dog var det bekmørkt og mye som kunne skjule seg i skogen på den ene siden av veien eller mye rart i sjøen på den andre siden av veien. Jeg kom alltid hjem.

Tidene endrer seg, gatelyktene blir flere og skyggene raskere. Mørket er fortsatt ikke skremmende. Det er bare en tid hvor lyst hviler seg litt.

Av og til tenker jeg at Peter Pan representerer skyggenes mysterier. Han ville ha den med seg for den var jo en del av han. Selv om den prøvde å rømme fra han. Er det sånn? Skyggene prøver å sykle, løpe evt rømme fra oss, men vi syr dem fast til oss. Vi vil ikke gi slipp for alt det er verdt? Hvorfor kan vi ikke gi slipp på skyggene. Når skal skyggene få hvile?

 


4 Non Blondes: Dear Mr. President



Avskjed på grått papir...

Tidene har jo endret seg. Tiden har endret seg fra da de tøffeste jentene eller guttene turte å sende lapper til hverandre og spurte om sjanse. I dag er man på sukker, adder hverandre på facebook som første steg osv. Det som er vanskelig med denne sosialemediastormen er at ting lett kan bli til noe de ikke er. En uskyldig papirlapp på rundtur i klasserommet var flaut nok for de som turte sende dem rundt. Det gjorde aldri jeg. Jeg legger meget sjelden noen til på face den dag i dag. Og nå vet jeg hvorfor.

En kar, en sjarmerende kar. Mye alkohol. Ei sprudlende jente med mye på hjerte. Feil lytter - mye drama. Sånn kort oppsummert altså. Jeg addet nylig en kar på face. Flere grunner til det. Mye basert på fylleangst over å ikke si hei eller hilse på i en situasjon det hadde vært både naturlig og høflig. Uten egentlig å tenke så mye (OVERRASKENDE NOK) addet jeg denne fyren for å liksom si hei og at jeg ikke er for feig til å hilse på.

En laaang uke har gått og det er ikke annet å si enn: Han var bare ikke interessert nok. Likevel. Når man kjenner hverandre litt, og har mange felles venner - er det ikke litt flaut, feigt og spesielt og ikke godta venneforespørslen? Jegbare spør. Jeg hadde gjort det uten å tenke meg om. Jeg legger sjelden mye i ting og forventer heller ikke mye tilbake. Normal oppførsel - det forventer jeg. Spørsmålet er bare: Hva er normal oppførsel. Som sagt denne karen har fått (antagelig) høre noe som dette: Drita, interessert, forelsket, sjarmert, opphengt, pinlig osv - Ingenting av dette kommer direkte fra meg. Det er noen han kjenner som har gjenfortalt en kveld på byen og hans tanker er jo tydelige og ikke minst den gode (?) gamle avskjed på grått papir er et faktum. Ingen godkjenning etter en uke.

Grått papir eller sosiale medier. Det er et skikkelig stikk i stolthet og hjertet. Heldigvis går livet videre.









Ida Maria: I Eat Boys Like You For Breakfast



 

Stikkord:
Les mer i arkivet » Mai 2013 » April 2013 » Mars 2013
frkdrittnogd

frkdrittnogd

31, Oslo

bloglovin hits