frkdrittnøgd

Dette er så klisje å skrive og skrive om at jeg egentlig både skammer meg og brekker meg samtidig, M.E.N - Jeg kom meg endelig på trening etter en lang pause (lengre enn nødvendig) for jeg brakk foten en tid tilbake. Jeg lusket meg inn på trening i går kveld og var litt usikker på om jeg var velkommen eller ikke. Inngangsklokken min var godkjent og jeg var innafor. Bra følelse! Når jeg la meg i går, hadde jeg et stort smil om munnen, bestemte meg for å ta turen til Nøtterøy i helgen, noe jeg aldri gjør! Og våknet i dag 0545 (før vekkerklokken), gikk på trening og var på jobb 0830, altså før vi åpner. Jeg bare smiiler og kjenner at kroppen er sliten, men taknemlig. Så ja, selv om man er aldri så sliten og har aldri så tettpakket program- jeg innrømmer det og bekrefter det: Det hjelper virkelig å trene i alt kaoset!

Herrijol forrige blogginnlegg og de fleste før det også for den sakens skyld, er jo bare søppel! Det siste var vel like interessant som at kjendiser gjør ting de ikke bør (lage mat på TV, reise på tur på TV osv, osv...). Så det er vel rett og slett bare å slutte å lese/stikke innom denne bloggen her for det jo bare piss. Det er så mye piss at ikke en gang jeg finner meg i det! ("jeg finner meg i mye dritt, men piss, det gidder jeg ikke). Likevel finner jeg det for godt og bare fortsette og skrive. Det kan selvfølgelig være fordi jeg har valget mellom å lese til eksamen eller skrive piss her...

Hadde det ikke vært for at jeg sitter på kontoret og bruker det som lesesal i dag, hadde jeg praktisk nok vært hjemme nå og da kunne jeg ha ryddet på soverommet mitt for det trengs. Nå ser det ut som om jeg ikke har et klesskap, bare en sofa med klesputer. Åpner jeg klesskapet er det ironisk nok tellekanter, men det hjelper svært lite når jeg nesten ikke har klær der. Hva er utfordingen i det liksom.

Og som om det ikke er nok at jeg dør av kjedsomhet av min egen blogg, så skal jeg i bursdag i dag også. Æsj. Eller det vil si: Det er jo ikke æsj at jeg skal til bra venner å feire bursdag. For de  er bra. Det er bare det at jeg 1. ikke er fan av bursdagsfeiring, 2. ikke har penger til gave, 3. må bli full, 4. er ref nr 3 garantert fyllesjuk i morgen. Jeg burde kanskje være voksen nok til å vite at jeg ikke må drikke. I hvert fall ikke drikke meg full, men det ville vært piss å påstå noe annet enn at jeg kommer til å bli full i dag også. Jeg var ikke full på 17. mai, men det var svært nære ved enkelte tidspunkter på dagen der. Heldigvis kom jeg meg hjem i bunaden som tenkt (ikke bli observert offentlig i bunad etter 00.00). Det vil si at jeg hoppet inn i en taxi 00.30 og det er innafor i dagens samfunn som ikke bruker klokke til annet enn å konstantere at man er for sent ute eller hvor lenge man har ventet på bussen. Det er blant annet derfor jeg går mye, for jeg hater å vente på bussen. Jeg hater i grunn å vente generelt. Det jeg kanskje hater mest er når jeg ser langsomheten. En treg butikkansatt, sekundviser, brusende vann som aaaaaaaaldri nærmer seg kokepunktet, eller rett og slett det å jogge. Det å gå er innafor, for da er det jeg som går tregt og ikke de rundt meg. Det å gå fort er på lik linje med å jogge: Galskap.

Jogging må vi snakke litt om. Jogging er for ekstremt selvpinende og tålmodige mennesker. Det vil vel neppe komme som et sjokk at jeg ikke er av de tålmodige. Altså, du er klar for trening. Du vet det vil gjøre vondt. Det er bare det at du vet at det vil gjøre godt også. Nesten som et "mercy fuck". Like herlig legger disse menneskene ut på lange, langsomme treningsøkter. Hvorfor pine seg selv så langsomt? Er alle som jogger masochister? Løp for faen! Løp fort og få det overstått!!!! Jogging er for tålmodige mennesker. Jeg er ikke et tålmodig menneske. Ergo: Jeg jogger ikke. Det var det godt å få snakket litt om. Ikke driver jeg med "mercy fuck's" lenger heller...

Jeg går nå tilbake til pensum, som forøvrig også bare er piss. Eller nå lyver jeg. Jeg går ut i solen jeg.

;-)

Herregud for en dårlig blogger jeg er!!! Men hva er en god en?

Derfor ingen ting å melde. Annet enn

Ha en fantastisk 17. mai!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg innser nå at jeg kanskje var litt vel glad og entusiastisk her om dagen, men får vel stå ved mitt valg. Jeg kom meg jo ut for å finne en partysvenske det var bare et lite problem: jeg endte opp på LaBelle (what the fuck) med gode venner (vel og merke), men det er ikke partysvensker av det slaget jeg liker der vest. Det er vel i grunn svært lite jeg liker av menn der vest (ja, akkurat nå generaliserer jeg litt). Uansett det hele toppet seg med at Scooter som tydeligvis var i byen, jeg trodde han var død, i hvert fall som artist dukket opp! Så ble jo ganske så satt ut på taket der, da døren bak meg åpnet seg og han steg inn i rommet. Gneg. Da drakk jeg drinken min kjapt opp, konstanterte at den gjennomsiktige toppen min som viste alt (hadde på heldekkende BH under da), funket bra på vest også. Gikk så hjem med et glis om munnen (les: tok selvfølgelig taxi, men gikk ut fra utestedet om ikke annet) Og opp trappen hjemme. Regner jeg med det om ikke annet. Dette husker jeg svært lite av...

Mono neste lørdag kanskje? da er det sikkert større utvalg i partysvensker også. Vanskelig å være flink singel uten partysvensker.

Nå skal jeg hjem å spise taco. Det må jo vaære innafor på en inneklemt dag som dette...(må bare gå hjem først, for glemte lommeboken hjemme). Dobbelt gneg.

Kom mai du skjønne milde...

Av og til kan jeg bli både gal og forvirret av meg selv. Jeg ville kanskje normalt sett vært litt lei meg eller litt forvirret eller bare trist og flau - litt forlegen til og med. Men av og til fungerer jeg på en helt omvendt måte. Jeg er sprudlende glad, selv om det er grått og trist som faen ute! Og jeg har bestemt meg for å bli ufattelig flink singel fremover. Les: løstøs. Det er vår på vei, det er sommer snart og gutta blir bare flottere og flottere for hver dag som går. Sånt kan man ikke la seg forbigå av... Å gråte over spilt milk er tydeligvis ikke helt min greie om dagen, så "Here I come!" (det var artig skrevet).

Det er tydeligvis forløsende å "hoppe fra 10 metern", selv om nedslaget ikke ble perfekt.

Jeg fikk også bekreftet i går at 2 uker i juli skal tilbringes i Marbella, hell to the Yeah! Haha, måtte bare skrive dette ned ellers hadde jeg boblet over!!!!

Ha en faen så bra dag folkens!

Oh, lykke! I går møtte jeg endelig Hanne igjen, for det var over 3 uker siden sist! I tradisjon tro tok vi noen øl etter jobb her på Grünerløkka. Vi satt oss i den store vindusposten til Park og koste oss og skravlet i vei. Det ble til og med mat på Ryes, etterfulgt av mer øl på Park (igjen). Så gikk ferden til erverdige Bristol bar. Kjæresten til Hanne var der og kjenner de fleste (dyktige) bartendere (har jeg skjønt). Vi fikk noen drinker som var til å dø for!

Uansett, jeg anbefaler alle å ikke bare leve for helgene, men unne seg litt kos i hverdagen også. Er du usikker på om du vil møte andre frie sjeler ute, er det bare å holde seg på Grünerløkka. Her er det alltid folk og nesten fullt på alle steder hver dag! En fantastisk plass. Det som er kunsten er å gå hjem evt ta trikken hjem i tide. Du har da hatt en fargerik ettermiddag, ikke minst fått i deg noen B-vitaminer og hverdagen er ikke så grå lenger. Suget etter rangling hver helg blir forhåpentligvis redusert også ...? Akkurat det kan jeg vel egentlig ikke garantere, eventuelle bivirkninger kan til og med være at du blir enda fattigere, mer sliten og sjukt glad :) Og er du sjukt glad, ja da var det vel verdt det da?

Briskeby: Propaganda

 

//søteste Hannefanten//

Jeg tar meg ofte i å undre meg over dere der ute som hele tiden jakter kjærligheten, finner den, mister den og finner den igjen. Gang på gang. Hvordan gjør dere det? Jeg vet ikke egentlig om jeg tror så veldig mye på denne kjærligheten. Jeg tror i hvert fall ikke på Hollywoodstylen, dog jeg ser den jo rundt meg hele tiden. Og hvordan er det egentlig mulig? Hvordan er det mulig å se noe med egne øyne og likevel ikke tro? Så mye for: "du tror det ikke før du ser det..." Jeg har nære venner og familie som alle på hver sin måte har denne fantastiske kjærligheten jeg bare har sett eller lest om, aldri opplevd selv. Det er kanskje noe i det. At jeg ikke har hatt det. For da virker det liksom ikke ekte. Hvordan tro på noe som man ikke har opplevd på kroppen selv? Dette gjelder jo det meste her i livet. Vi tar ikke ting ordentlig over oss, før vi faktisk har opplevd det selv. Det er kanskje en nødvenig menneskelig egenskap vi har. En egenskap til å distansere oss. Og det er jo som oftes nødvendig og bra. Det er bare det at jeg av og til føler at all denne numheten også hindrer oss. Hindrer oss i å føle, oppleve. Hindrer oss i å leve. Da er det bra at vi har Hollywood likevel, så vi kan oppleve det likevel. Se og føle det. Det er ikke ekte, men det er som i et speil i en gåte. Vi ser litt, men ikke hele sannheten. Vi føler litt, men ikke alt. Vi opplever det, bare likevel ikke. Det er ikke virkelig. Hvordan tror man da? Må man bare tro, eller må man bare innse at det ikke er for alle? Hvordan gjør dere det?

(søndager er ikke alltid så bra dager...)

Jeg kommenterte til ei god venninne i går at jeg ikke har blogget på en stund. Hun sa seg enig i det, for hun hadde snoket og lurt på om jeg ikke skulle skrive litt igjen. Det har vært en travel periode så det har bare falt bort. Det har i grunn vært en litt turbulent og følelsesmessig karusell om jeg skal være ærlig. Dog har dette vært meget selvforskyldt, eller man kan ikke styre følelsene sine osv blablabla, dog kan man jo velge å holde de for seg selv... HEhe, det har jeg ikke gjort og den stakkaren som var mitt hjertes utkårede, ble både blek og stresset. (Dette er vel sjeldent et godt tegn når man sier til noen hva man føler...). Det jeg ikke fikk fortalt han var at jeg visste det ikke kom til å bli noe mellom oss, og at jeg derfor måtte komme meg videre. Min måte å komme meg videre på er å være brutalt ærlig både med meg selv og den det gjelder. SÅ jeg sa det da... hahah. Stakkars type. Det som var litt flaks for meg i all elendigheten, forvirringen, sårbarheten og pinligheten var at han viste et par sider av seg selv som jeg rett og slett nå bruker til å tenke: Hæ??? Lett, han her kan jeg glemme. Misforstå meg rett, han hadde ikke mange flukt mulighetene og det var veldig vanskelig for han og forholde seg til meg også, så at han tok et og annet merkelig valg eller manøver, det var ikke uventet. Så da fungerte planen min. Jeg ser han i et helt annet lys, jeg har nok en gang erfart at har man følelser så er det ikke døden å fortelle det til den det gjelder, selv om det strengt tatt går nesten til helvete. Håper bare ikke han hater meg...

Jeg tenkte i går da jeg sovnet at en ny start like så godt kan starte med å ommøblere hele soverommet/walkin-closete mitt. Da vil jeg føle en synlig forandring. Og hva er det? Jo, det er bra. Så da jeg våknet i dag, før jobb og før frokost, satte jeg i gang med å ommøblere de 20m2 jeg har å boltre meg på, med en alkove som soverom og klesskap. Det er ikke så verst- Så nå har jeg et helt nytt soverom og en helt ny garderobe ;-) ahah, en nydelig start på dagen. Jeg feirer på jobb med en liten utskeielse: Cola på boks (må passe på at jeg ikke blir for tykk da, for må jo strengt tatt finne meg en annen mann...). Men som dere skjønner er jeg fortsatt litt gal. Men hva er det å være gal? Jeg er lei av å være en drømmer som ikke prøver å få det jeg vil ha eller få til det jeg vil ha. Så jeg får bare skrive dette inn i boken om de ting som ikke er uprøvd. Det kappitlet som vil hete: Da jeg forelsket meg og innrømmet det for første gang i mitt liv. Eller noe sånt.

Om ikke annet folkens håper jeg at dere vil ta tak i hva det måtte være og kjenne på den følelsen det er (bortsatt fra det såre), og være så tøff at man ikke tror det man selv høre seg si en gang. De jeg sa det høyt, var det som å hoppe fra 10 metern. Og det har jeg alltid lurt på om jeg ville turt å gjøre. Hoppe fra 10 m mener jeg. Kanskje det blir sommerens utfordring?

Jeg holder smilet på plass og tenker at dette kommer til å gå bra, mens jeg nynner på Ida Marias sang: Oh my God! Find cure for my life, find cure. Find cure for my life, find cure. Oh my God!!!!!!!!

HA en nydelig dag :)

 

Ida Maria: Oh My God

Det er sol, det er gult i alle vinduer, det er på tide og friske opp både kunnskapen om kristendommen og skismørning. Det er altså påske igjen. Hva betyr egentlig påsken for oss i 2012? Jul er også en kristen tid for mange, men det er jo selve påsken som er en korrekt kristen høytid (om jeg kan formulere det på den måten). Julen er vel mer det vi i 2012 anser som en viktig høytid, for vi lever i en tid hvor familien og samhold er vår religion i større grad enn selve troen, men påsken er altså den hellige tiden. Pinsen skjønner jeg ikke noe av... Uansett jeg har vel ikke tenkt til å begi meg ut på en korrekt faktatekst om hva de forskjellige høytidene representerer. Jeg baserer heller mine refleksjoner på min egen husk (altså sånn ca fakta) og hva jeg tror er rett og hva det gale hodet mitt ellers måtte finne på å gulpe opp.

Altså, påsken det er for meg den tiden hvor mamma hvert år sender en sms som sier: "Bon jour, da er jeg på plass på peishyllen". Dette kan jo lett misforståes. Dere kan jo lett tro at min mor, rektorn er full på fransk vin og har satt seg til rett på peishyllen. Så ille er det ikke stilt. Det er en melding fra mamma om at hun nå har pyntet til påske og at den påskekyllingen jeg lagde i barnehagen nå er tatt frem. I år igjen. Den viser at for meg som et lite barnehagebarn var det ikke så lett å lage en liten rød hane/kyllingkam på hodet til den ellers så korrekte og gule påskekyllingen. Dette løste jeg fascinerende nok med å lage en blå alpelue som jeg plasserte på toppen av kyllingens hode... Altså der av kommer den sms tikkende hvert år. For meg er egentlig dette påske. Det er også noen fridager, et stengt vinmonpol og lam. Det er ofte båtpuss og den første solstrålen som varmer (det er jo for sent i år...) og så er det minnene om da jeg var en aktiv brettkjører som selvfølgelig befant seg i "dalen" hver påske sånn ellers. Nå befinner jeg meg i Oslo. Jeg tror knapt jeg kjenner noen som er her i påsken. Alle vennene mine er på ferie et eller annet sted. Hva skal jeg finne på? Jeg har kjøpt inn 3 flasker vin. De er jo gode å ha, men litt stusselig å drikke dem alene. For meg er egentlig påsken ikke særlig hellig innser jeg. Ikke i ordets rette forstand i hvert fall...

Likevel er det ingen ting som gleder meg mer enn å få den sms hvert år og ikke minst høre en svenske si: Gla påsk! Da smiler jeg fra øre til øre.

Altså er vi i 2012 nok mer opptatt av det som skjer her og nå. Det er vår tro. Troen på det vi ser her og nå. Da er det godt at vi har en mor som har bevart våre respektable kreasjoner som viser at da vi var barn hadde vi troen på det meste. Selv det umulige.

Gla påsk!